Pappa

For å være helt ærlig, fortjener pappa et innlegg. Sven Erik som jeg også liker å kalle han.
Slik jeg har forstått det, måtte mamma forlate pappa sommeren før jeg fylte 2 år grunnet alkohol og psykisk vold. Dette fant jeg naturligvis først ut for omtrent ett år siden.
De første årene uten pappa, synes jeg han var der mye. Antageligvis fordi tiden gikk fort, og man ikke savner noen man er vant til å være uten.
Så kom tenårene. Jeg begynte å bry meg mindre og mindre om pappa. Jeg forstod rett og slett at han ikke kunne klassifiseres som en god far. Jeg fant ut at jeg ikke var glad i han.
De to siste årene har han ikke brydd seg med å sende meg et postkort til bursdagen min en gang. Julegave får jeg, men det er det. Synd for han. Jeg var i august i fjor klar til å prøve å få et forhold til han igjen, og så gadd han ikke engang sende meg en tekstmelding på bursdagen min.
Nå fylte jeg atten år for litt over en måned siden. 18. Den største bursdagen hittil i livet mitt. Hans eneste forsøk på å kontakte meg, var da han ringte til mamma og brukte ti minutter på å klage over at han måtte ut med 2000 i måneden så jeg skulle ha råd til å bo for meg selv. Deretter spurte han om å snakke med meg, og jeg løp vekk fra telefonen. Takk for at du bryr deg, pappa.
Nå ringte han meg for 10 minutter siden, og ødela den lille buzz'en jeg begynte å få. Ødela alt jeg hadde av godt humør. Og det bare ved å ringe. Deretter hadde han visst ringt mamma, for hu sendte meg en melding og sa at han kommer i morgen. ¨Han vil gjerne treffe deg også¨. Fuck deg, pappa.

Nå må jeg sette på Who Let The Dogs Out? og høre på den ca 20 ganger. Bare så jeg kommer i humør igjen.