Frontallappen min er i alle fall ikke ferdig utviklet

Hvert år ved slutten av oktober kommer krisen for fullt. Negativiteten flommer over, og enden av tunellen er så langt borte at frisk luft blir en mangelvare. Dette året er et av de værste. Jeg kan nemlig for første gang ikke la meg overveldes av denne krisen. Om jeg bare hadde hatt litt styrke.

Skolen har aldri vært noe høydepunkt for meg. Ikke misforstå, jeg liker det sosiale, og tanken på å lære noe er heller ikke helt frastøtende. Allikevel er det alltid noe som skjærer seg. Det kan være så lite som en oppgave som ikke blir gjort tilfredsstillende eller noe så forferdelig som at jeg valgte å unngå et intervju på en utplasseringsplass. Sistnevnte har hendt, og jeg vil nødig måtte forklare mitt idiotiske valg for en eneste sjel. Desverre er ikke stillhet et valg i denne sammenheng. Først og fremst fordi jeg nå sitter og skrivet om nettop dette, og hater utelateser like mye som jeg hater å få mindre enn full pott på matteprøver, men også fordi jeg i morgen kommer til å få en relativt irritert lærer på nakken.

- Hvorfor møtte du ikke opp, Vilde? Går alt bra? Ja, men hvorfor møtte du ikke opp da?

Lærere og deres trangssynte tankegang. Jeg kommer til å bli tvunget til å snakke med helsesøster en gang i uken, slik som i fjor da jeg ble mistenkt for å komme ruset på skolen bare fordi jeg for en gangs skyld møtte opp til timen med noe annet enn et smil i trynet. Trangsynte jævler.

Dette må jeg slutte med. Dette er min feil, og det at jeg valgte som jeg gjorde er kanskje et hint om at jeg burde snakk

e med noen – andre enn meg selv, Skybert og Dexter.

Gjort er gjort, spist er spist osv. Lite å få gjort med det nå, annet enn å manne meg opp til å ta konsekvensene. I fremtiden får jeg heller gjøre som den fiktive superheltinnen Lisbeth Salander – konsekvensanalyser.

Eller kanskje jeg burde

skylde på at frontallappen min ikke er ferdig utviklet enda?

De siste 10000 innleggene mine har vært så emo at jeg bestemte meg for å slenge meg det mest emo bildet av meg selv noen gang tatt. Selvironi, yo!

Den første setningen i dette innlegget, var forresten ment som begynnelsen på min noe selvbiografiske roman. En idé skutt inn i hodet mitt idet jeg kom på at mr. Awesome Writer (Ingvar Ambjørnsen) snart er å finne i Hortens gater. Jeg elsker Ambjørnsen, og vil lære meg å skrive like fantastisk som han. Jeg vil melde meg på et skrivekurs. Uheldigvis for meg, klarer jeg ikke å distansere meg nok til å skrive noe annet enn et gjennomsnittlig blogginnlegg. For det gidder jo folk å lese når du er så uinteressant som meg...