2015

Jeg har ikke skrevet noe her på år og dag. Jeg antar det er slikt som skjer. På et tidspunkt så blir det rett og slett flaut å si til folk at man har en blogg, at man viser den omsorg og oppmerksomhet, og ikke minst at man gjør dette uten noengang å oppleve respons fra de leserne statistikken tilsier at man har.
Så hvorfor gjenoppta prosjektet nå, i en alder av treogtjue, hvor alt drama har forlatt hverdagen og det mest interessante i løpet av ei uke er om jeg jobber lørdag kveld eller ikke? Tja, nostalgi? Uansett utfall; jeg har ikke bestemt meg for hvorvidt dette vil bli en fast "greie" eller bare noe å fordrive tiden med mens jeg sitter i gjestesenga til mamma og lytter til den behagelige, rytmiske pusten til to sovende hunder. Kanskje ingen av delene.
La oss først prøve å gi en rask oppsummering av de siste årene - selv om jeg ikke riktig er sikker på hvor i livet jeg var da bloggen sist tok slutt. Katten, Aristoteles, er død. Han hoppet i mammas tomme basseng mens jeg nøt en bekymringsfri sommer. Roskilde, fem år på rad, har vært fantastisk. Jeg fullførte i fjor endelig videregående skole, med et kataktersnitt (på VG3 vel og merke) på 5,6. Deretter begynte og sluttet jeg på studiumet Økonomi og Administrasjon, etter at første semester bød på tre C'er og én D. Jeg var rett og slett ikke flink nok, og jeg taklet det ikke. At jeg i løpet av samme semester fikk min første seriøse kjæreste, som okkuperte mesteparten av fritiden min, bidro ei heller til resultatene jeg ønsket og forventet. Jeg innser nå at dette kun tar for seg de siste to årene, men det skjedde virkelig ingenting i livet mitt på den tiden da jeg utelukkende jobbet, sov, trente og drakk.
Over til nåtid - nei, fremtid. Min kjæreste, Sondre, og jeg skal til høsten starte et nytt kapittel i livene våre. Vi skal flytte til Oslo, hovedstaten, tigerstaden, metropolen som så mange setter sin lit til. Han skal kjøre sitt vanlige utdanningsløp i en ny by, og jeg skal ta spranget jeg ikke turte i fjor og studere litteratur - det eneste i verden jeg føler et genuint snev av interesse overfor. Kanskje man til og med kan kalle det engasjement? Det blir en spennende tid - ikke minst fordi store folkemasser skremmer meg, og Oslo - i alle fall det av byen jeg har sett - er én stor folkemasse.
Det var det. Livet mitt. iPaden til lillebror går snart tom for strøm, så jeg får avslutte i denne omgang, og heller komme tilbake med sprudlende anekdoter neste gang jeg sitter søvnløs og alene.