hørt på maken

Jeg har i løpet av ungdomstida blitt kalt mye rart, men det jeg fikk høre i dag, dét tok kaka. Jeg ble fortalt at folk synes jeg har blitt..."hippie". Jeg må være en av de minst hippie-like folka jeg vet om. Greit, jeg har røyka noen morsomme substanser, liker musikk fra '60-'70-tallet og er i det store og hele litt betatt av hippie-kulturen. Den ordentlige altså, ikke den som dagens ungdom slenger seg med på. Men med hånden på hjertet: Jeg er ingen hippie. Jeg er en gjennomsnittlig 18 år gammel norsk pike. Jeg kjøper klær i billigkjeder og mat på supern (selv om jeg liker å kalle "supern" for Kiwi). Jeg er løsrivd fra foreldrene mine og på mange måter løsrivd fra virkeligheten, men jeg er ingen hippie. Jeg er et kapitaistisk svin av en nordmann og stolt av det. Jeg blåser i likestilling, "peace & love" og menneskerettigheter - i alle fall til den graden en kan blåse i det uten å være en kaldhjertet rasist og mannsjåvinist.
Jesus, mennesker. Hvorfor er jeg en hippie?

Er det ikke tydelig for alle at jeg bare er hipp?