12

67 timer siden jeg sist så Dexter. Jeg kom hjem fra jobb, var helt utslitt og hadde glemt at jeg hadde på vekkerklokke på dataen, så det bråkte helt forjævlig. Jeg tenkte såvidt på Dexter. Han bare...var der. Han er ikke her nå mer. Hvordan skal jeg klare å glede meg til Roskilde når babyen min er borte?
I natt begynte gardinene og bevege seg. Jeg hoppet opp av glede og tenkte: "Dexter er hjemme!", og så tittet kjæresten hans inn. På utkikk etter sussebassen sin. Jeg begynte å gråte.
Jeg er sikker på at Dexter ligger død ett eller annet sted. Kald, stiv og borte for alltid. Jeg trenger at han kommer inn vinduet, løper bort til matskåla si og angriper meg med klør og tenner før han tetter luftinngangene mine med pels. Hvis han ikke gjør det snart må jeg dra til mamma. Jeg trenger å bli oppvartet og trøstet på en slik måte bare mamma kan.
Den jævla usikkerheten, det er den som er værst. Jeg aner ikke om Dexter bare er ute på eventyr eller om han er død. Jeg vet ikke om han vil komme inn vinduet igjen. Jeg vil bare vite.