¨Sommeren var i gang for fullt, og hun lå i sengen med lukkede øyne. Luften var tykk av tjære og vanskelig å trekke ned i lungene. Pust inn, pust ut. Noe som føltes som en kropp lå ved siden av henne, men i stedet for å åpne øynene og se etter om det virkelig var noen der, tok hun nok et halvhjerta drag av luften. Pust inn, pust ut. Hun kjente en odør som kun kan sammenlignes med lukten av et råtnende lik i solsteika, men hun visste at sannsynligheten var langt større for at det bare var gammelt fyll som preget luktesansen. Fremdeles usikker på om det virkelig lå noen ved siden av henne reiste hun overkroppen fra den trygge og varme senga. Fortsatt med lukkede øyne. Hun tok nok et dypt åndedrett, men kjente ikke noen annen lukt enn liket fra tidligere. Sjansen var der, hun tok den.
Øynene opp. Til tross for at kun en liten lysstripe kom seg gjennom gardinene var det som om hun skulle ha sett rett på en solformørkelse uten solbriller. Øynene svei, hjernen svei og kroppen som tidligere hadde holdt seg oppe helt fint, trengte nå hjelp for å ikke kollapse. Øynene ble lukket igjen, og kroppen senket ned til den trygge og varme senga. Hun syntes fremdeles hun kjente en kroppsvarme ved siden av seg, men lot det bare være. Ikke nå. Etterpå. Alt kan gjøres etterpå. Hun pustet ut og merket kroppen endelig slutte spenne seg.
Hun våknet igjen. Kroppen var gjennomvåt i det hun virkelig håpet bare var svette. Tjæren lå fremdeles tykt i lufta, men kroppsvarmen hun mente å ha kjent tidligere var forsvunnet. Idet hun åpnet øynene, la hun merke til at sollyset var borte og pustet lettet ut. Ingen lå ved siden av henne, og fra hva hun kunne se var det heller ingen råtnende lik strødd omkring. Hun reiste seg sakte opp av sengen, luktet på lakenet og konstanteste at det ikke hadde vært svette alene hun hadde våknet opp i. Hun så seg om enda en gang, bare for å være helt sikker på at hun virkelig var alene, før hun kledde både senga og seg selv naken og gikk i retning dusjen.
Ren, påkledd og halvt suicidal av angst, lette hun etter mobiltelefonen sin. Ikke i buksa, ikke i jakka og ikke på bordet. Etter å ha gått igjennom de samme stedene i ti minutter uten hell, gav hun opp letingen og satte seg i stedet ned foran den fryktinngytende datamaskinen. Måtte gudene vite hvor gammel den var. Det var så vidt hun fikk startet opp nettleseren før datamaskinen sa takk for seg.
- Faen heller da!
Dagens første ord. De sved idet de fløy opp gjennom den whisky- og tobakkskadede halsen hennes, og fikk henne til å angre på den første slurken og det første trekket. The Downward Spiral, som Trent Reznor fra Nine Inch Nails så pent hadde kalt det. Hun måtte gi opp på datamaskinen også. Skulle hun få kontakt med omverdenen måtte hun gjøre som i ”gamledager” – gå ut. Tanken fikk rommet til å spinne, og hun hadde ikke noe annet valg enn å vende tilbake til senga.
Med et rykk spratt hun opp. Denne gangen også gjennomvåt. Hun luktet på den nakne senga, og konstaterte at denne gangen var det faktisk svette. Hodet kjentes ikke lenger like tungt, men magen var opprørsk som aldri før. Hun gikk inn på badet i håp om å dusje av seg svetten, men endte over toalettet med galle fykende ut gjennom den allerede såre halsen. Tårene rant, og for ente gang bestemte hun seg for å gi opp på alt som het alkohol. Med magen tømt for både godt og vondt, slepte hun seg inn i dusjen for å få tilbake en følelse av dydighet. Kroppen ble kanskje ren, men sinnet forble i den samme tåkete tilstanden som alltid. Hun slengte på seg en vintage kjole fra Fretex før hun entret kjøkkenet og spiste litt i underkant av en pakke knekkebrød. Sinnet føltes med ett klarere, og hun slengte på seg de slitte Converse All Star skoa sine før hun forlot leiligheten til fordel for de skummelt overopphetede gatene i Horten by.¨
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar