emorøtter

Akkurat nå driver jeg og finner tilbake til emorøttene mine. Dette gjøres enkelt å greit ved å sette på Alexisonfire. Jeg må innrømme det, innemellom kommer det dager jeg savner emomusikken. 36crazyfists, Alexisonfire og enkelte dager dupper jeg tilogmed tærne i det store havet av My Chemical Romance. Ikke fordi musikken er kul eller noe i den duren (kanskje noe av de første to nevnte bandene), men fordi jeg savner den tida. Svartkledd fra topp til tå - kanskje med unntak av noen hvite eller røde striper, øyesminke som dekket halve ansiktet, svart hår, naglebelter, svarte negler, gode venner som hang seg på emobølgen. Ja, den tiden rett og slett. Jeg følte meg kul når jeg gikk ut døra om morgenen. Jeg følte meg spesiell. Jeg følte meg unik - i alle fall til halvparten av elevene på ungdomskolen bestemte seg for å se ut som små kopier av meg.
I dag vil jeg ha på Korn hoodien min. Nei, da føler jeg meg for mye som en wannabe. Jeg liker ikke Korn lenger. Jeg liker nesten ingenting av det jeg likte før lenger. Ikke Korn, ikke NIN, selv ikke Deftones som er grunnen til at jeg uoffisielt heter Minerva. Ikke misforstå, jeg skal fortsatt bytte navn til Vilde Minerva. Deftones var med på å forme meg som person. Hjalp meg finne identiteten min and what not. Dessuten er Minerva navnet på en awesome romersk gudinne som ifølge mytologien oppfant musikk.
Nei, hva sier dere, gutta?



Skal jeg bli emo igjen?