sippeunge

Æsj, nå jeg ble jeg trist. Det var en hund på tv, og jeg tenkte på Frøya. Min hund. 25 mil unna.
Så falt blikket ned og jeg så ps2'en. Da tenkte jeg på Tobias. Min lillebror. 25 mil unna.
Og hver eneste gang jeg trenger hjelp til noe tenker jeg på mamma. Min mamma. 25 mil unna.

Men 25 mil tar lang tid, er dyrt å reise, og på toppen av det hele var jeg dum nok til å ta på meg ansvaret for en katt, så jeg kan ikke være borte i mer enn en dag.

Jeg er sint. Sint på mamma, og sint på Jan. For de sa at de skulle bo i vikveien til de ble gamle. Istedet flyttet de 25 mil. Flyttet 25 mil med min lillebror og min hund.
Håper broren min får lappen snart, sånn at han kan kjøre meg dit. For ingen ting er å bruke fredagskvelden på å sippe. Sippeguri.

Og nå ble jeg sint (men ikke trist-sint) på pappa. Av en eller anne grunn assosierte jeg sippeguri med pillepoll (som er det pappa kalte meg da jeg var liten) nemlig.
Pappa er en drittsekk uten like, og jeg håper jeg slipper å se han igjen.
Hvorfor han er en drittsekk? Jo, fordi han ikke bryr seg nok til å hilse på bursdager og jul engang. Lover, jeg har ikke hørt fra han siden begynnelsen av 2009.

Men nå ble jeg glad, for sinnet over pappa gjorde at jeg kom over tristheten over å være alene.