Paranormal Activity

Jeg fikk endelig somlet meg til å se denne meget omtalte filmen. Somlet meg til å se den alene midt på natta faktisk. For ja, det er sant som de sier: filmen har et visst skremmeelement.
Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, så jeg begynner med slutten. Filmen var ferdig, og uten å tenke meg noe serlig om, tittet jeg i speilet. Jeg smilte. Tror aldri jeg har sett meg selv smile så sykt før faktisk. Hvorfor? Ikke pga den åh, so lykkelige slutten i alle fall. Nei, jeg smilte fordi dette er den første filmen siden Poltergeist (og Cujo) som jeg faktisk har blitt redd av. Sånn filmredd som ¨vanlige¨ folk blir etter å ha sett...eh..hva er skummelt? Etter å ha sett en skrekkfilm, tror jeg vi sier.
På et tidspunkt fikk jeg faktisk gåsehud. Akkurat i det kvinnen (som jeg allerede har glemt navnet på) sa at alt kom til å gå bra på den syke måten kun en person besatt av en demon kan, og smilte i det mannen forlot rommet. Altså, jeg visste det kom til å skje. Det var helt innlysende for en skrekkfilmveteran som meg selv. Allikevel; gåsehud.

Nei, ærlig talt. Skulle ønske flere filmer hadde et slikt inntrykk på meg.

AAAAAAAAH! Skrekkfilm i stua! Jeg har, uten å tenke over det, bitt negler gjennom hele filmen. NEGLENE MINEEE! Ok da, det var bare en negl jeg hadde bitt på.
Litt overdrivelse i hverdagen er sunt, det.