abstinens

Jeg savner Åse. Hu har bare bodd i Sverige i en måned, og jeg føler meg helt grusomt ensom. Når det var noen jeg ville snakke med, var det alltid Åse jeg gikk til først. Var det noen jeg ville drikke kaffe med, var det alltid Åse jeg spurte først. Var det noen jeg ville spise godteri med fordi jeg kjedet meg, var det alltid Åse jeg spurte først.

Nå, når jeg får disse impulsene, føler jeg ikke at jeg har noen å gjøre det med. Lisa har Daniel, og derfor ikke tid til noooen andre, og Solveig har det med å alltid være hos faren sin når jeg får venne-impulser, og vel...jeg har ikke så mange andre venner.
Jeg har alltid hatt 3-4 kjempegode venner, og alle andre har vært bekjente jeg ikke kunne brydd meg mindre om. Nå begynner antallet kjempegode venner å minke, så jeg har virkelig ikke stort å gå på.

Jeg begynner faktisk å gå så tom for venner, at jeg i stad sa til meg selv: ¨Kvanitet over kvalitet¨.

Vel nå var egentlig ikke poenget med innlegget at jeg er ¨Vilde venneløs¨, men at jeg savner Åse så grusomt at jeg faktisk gråt én enkelt tåre i stad. Nei, skal jeg fortelle hvor grusomt egoistisk jeg er? Noen dager håper jeg at Åse og Jens slår opp, bare så Åse skal flytte tilbake til meg. Helt sant.

Dette bildet ble tatt på bursdagen min. To minutter på midnatt banket det på døra, og der var Åse. Klar til å gratulere meg. Ble ikke noe søvn før nærmere 3, men en så koslig bursdag har jeg aldri før opplevd.

KOM TILBAKE TIL LANDET I RØDT, HVITT, OG BLÅTT, ÅSE!
Jeg savner - NEI! - trenger deg.