plaster på såret

Jeg sitter nå, utslitt av mine egne følelser, og gleder meg til å sove. I dag har nemlig dagen vært tvers igjennom rotten.
Jeg våkner, og spør om hvor kattungene er. ¨De ga vi bort i går. Sa ikke Jan det?¨
Deretter fikk jeg vite at Emilie var hos dyrlegen. Hun var blitt sterilisert. ¨Greit¨, tenker jeg. Jeg har jo Lars.
Så, i 2-3tiden ringer det på døra. Jeg hører såvidt at den fremmede damen i døra nevner en langhåret, svart katt og spurter bort til døråpningen. ¨Jeg så den i grøfta da jeg kjørte forbi. Er den deres?¨ Hjertet dunket, tårene trillet, jeg trodde jeg skulle kollapse. Jeg løp ned i kjelleren, hulket. Ba til Gud om at det var en annen svart, langhåret katt som hadde blitt påkjørt.
Mamma kom inn igjen. ¨Faen!¨ var det første ordet som kom ut av munnen hennes. Faen. Det hadde vært Lars. Hodet var knust, og bilisten som kjørte på han, hadde ikke engang hatt guts nok til å si ifra.
Min katt, min Lars. Død. Jeg klarer ikke tenke på det uten å gråte engang.
Litt senere kom mamma hjem, etter å ha hentet Emilie hos dyrlegen. Hun kom inn døra med en liten kopi av Lars. En korthåret, bitteliten kopi. Hun reddet den visst. Jeg er fortsatt ikke sikker på om det var gledestårer eller ei jeg kom med da jeg tok den ut av armene hennes og inn i mine egne.
¨Den er bare din, Vilde. Hva skal den hete?¨ Jeg hadde bare lyst til å skrike Lars så høyt jeg kunne og løpe min vei, gråtende. ¨Simba. Den skal hete Simba.¨
Litt senere igjen spurte Tobias meg om hvorfor jeg ikke var lei meg lenger. Mamma forklarte det så fint. Tror ikke jeg har hørt en bedre beskrivelse før. Plaster på såret. Simba er plasteret på såret døden til Lars forårsaket.

Hvil i fred, Lars. Du var min favoritt. Håper overgangen fra liv til død ikke var for smertefull for deg.

l8r